Love actually (Richard Curtis, regi, 2003) er deilig tilfredsstillende å se på. En skikkelig kosefilm, tvers igjennom vellykket, vellaget og velbehagelig. Seks ganger så tilfredsstillende som de fleste filmer, faktisk.

Rollene er meget godt besatt, alle hovedpersonene er vakre, sjarmerende og søte. Men kosen for meg kommer særlig av at filmen viser fram et veldig kontrollert univers. Alt er styrt og kontrollert, her er ingen lurende trussel.

Filmen åpner med Hugh Grants stemme, som vi når filmen åpner ikke forstår er statsministerens, men det er i det minste noe formelt over språkbruken. Han sier han er glad i avgangshallen på Heathrow. Når han ser alle menneskene blir han overrasket over at kjærligheten finnes overalt: «love actually is all around us», og så klippes det over til den fallerte rockestjernen som spiller inn en elendig juleversjon av«Love is all around us». Det er elegant og kontrollert.

Vi møter tolv hovedpersoner og seks kjærlighetsforhold, og alle kjenner noen av de andre, slik at personene stadig møtes i selskaper, begravelser og skoleavslutninger. Dette er et grep vi kjenner fra mange filmer som har parallelle historier, kroneksempelet blant filmene jeg har sett er Rick Altmans Short Cuts.

De seks kjærlighetshistoriene som det klippes mellom følger samme forløp: Først presenteres de, og de er problematiske. Midt i filmen er alle i en skikkelig krise — men til slutt går det bra for alle (kanskje med unntak av sekretæren, som ikke får sin utro sjef likevel).

Teoretikere snakker om at klassiske fortellinger har closure, altså lukning eller avslutning. Et problem oppstår, men det blir løst, og ingen løse tråder henger igjen. Teorien er at det er betryggende, for det gir oss en følelse av at livet er meningsfylt, noe det vel ofte egentlig ikke er.

I Love actuallly får vi ikke closure av én, men av seks historier. Derfor er det så velbehagelig.

Og så avrundes filmen der den starter, i ankomsthallen på Heathrow. Den skapende kraft (Gud eller Richard Curtis?) styrer alt, og vi kan være trygge.