Hvorfor Facebook? Fordi jeg kjeder meg.

«Hva er det som får sosiale medier til å slå an?» spurte noen meg her forleden. Forskere har en del teorier, men jeg funderer på om de rett og slett har undervurdert kjedsomhet. Kanskje mange har det så kjedelig i løpet av dagen, at det å daffe på «feis» er morsommere enn alternativene?


Det er en stund siden jeg har lest forskning på brukernes motivasjon, så her kan det være nye resultater (har du lest noe? Kommentér!).

Selvfremstilling

I det jeg har lest er det stor enighet om at det handler om selvfremstilling. På samme måte som du kaster et blikk i speilet før du går ut, for å sjekke at du ser ut slik du ønsker å se ut, så passer Facebook-brukeren på at profilen hans eller hennes gir et inntrykk av ham eller henne som tiltalende. De fleste siterer Irving Goffman, som skrev på 1950 og –60-tallet om hvordan vi spiller roller som på et teater når vi er sammen med andre. Vi passer på hvordan vi fremstår overfor de vi er sammen med, og skifter rolle etter omstendighetene.

(Med denne teorien i ryggen kan man forklare en del Facebook-flauser: Facebook fører sammen folk du kjenner fra veldig mange ulike miljøer og sammenhenger. Det er en sosial situasjon som er ukjent fra det virkelige livet. Man glemmer lett hvor mange som kan lese det man skriver på Facebook, og så uttrykker man meninger som er egnet for noen, men ikke for alle.)

Ønske om svar

Dette er sikkert riktig, men forklarer det hvorfor går inn på Facebook flere ganger om dagen og ser om det er noe moro som skjer? Jeg ser om noen av vennene mine har lagt ut noe morsomt, interessant eller hyggelig. Skal jeg være ærlig, er jeg aller mest interessert i om noen har kommentert eller trykket «like» på det jeg har skrevet. Har noen sett meg?

I boka The mirror and the veil har Viviane Serfaty beskrevet en nettdagbok (og mange blogger, men ikke alle, er nettdagbøker) som en forførerisk måte å skape kontakt på. Ved å avsløre en del av privatlivet inviterer du til nærhet, og får kommentarer tilbake. Dette perspektivet kan forklare mye av Voes suksess. Serfaty skriver i en psykoanalytisk tradisjon, og forklarer denne forførerteknikken med det behovet vi alle har for å bli sett og verdsatt som unike, samtidig som vi vil være en del av et fellesskap sammen med andre.

Kjedsomhet

Jeg har sans for Serfatys utdyping, og kjenner igjen min egen oppførsel. Men mitt spørsmål er om ikke Horkheimer og Adorno også kan bidra med noe her. De skriver (såvidt jeg husker, jeg har ikke boka her) om hvordan massesamfunnet fremmedgjør oss mennesker. Vi dyttes inn i et kjedelig rutineliv, og doper oss med tåpelige filmer (de skrev før fjernsynet kom til Europa) for å holde ut og ikke gjøre opprør. Jeg kjenner noen som ikke er på Facebook eller Twitter fordi de ikke gidder. De har så mye å gjøre som de finner spennende, at Twitter ikke er bryet verdt. Men mange andre jeg kjenner synes å sette stor pris på å lese og skrive dill på Facebook når de egentlig skulle ha jobbet.

Trine Syvertsen spurte en gang om ikke man bare kan innrømme at vi ser på TV fordi det er kjekt? Det er moro, ofte interessant, ofte hyggelig å se sammen med andre. I mange situasjoner er TV det beste alternativet. Det tror jeg er tilfellet med sosiale medier også.

***

Og hvorfor blogget jeg nå? Fordi jeg:

  • hadde en idé jeg ville prøve ut i skrift
  • ville dele ideen
  • stadig tenker at jeg bør formidle kunnskap om nye medier
  • nok har en hemmelig drøm om en gang å bygge mitt rennomé med kloke bloggposter —og da må jeg øve
  • ikke hadde lyst til å gjøre det jeg egentlig skulle gjøre på jobben, og tenkte at dette var morsommere

En tanke om “Hvorfor Facebook? Fordi jeg kjeder meg.

  1. ziarah

    Jeg er på Twitter for å følge andre og oppdatere meg på det som skjer innenfor kultur og litteratur. Får så mange interessante linker til artikler og får med meg mye mer av det som foregår i bransjen når jeg er der.

    I tillegg syns jeg det er gøy, og det er fint å bli kjent med andre med like interesser. Twitter er så mye mer fleksibelt enn Facebook og defineres ikke bare av det man sier sjøl, men aller mest av de man velger å følge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *