Begreper i retorikk: en jukselapp

Av Anders Fagerjord. Denne lista ble først publisert som «25 retoriske termer» i (Nesten) alt du trenger å vite om norsk (red. Helen Uri, Oslo: Kunnskapsforlaget, 2005).
For et kort riss av retorikkens historie og tradisjon, se posten Retorikk: Læren om overbevisende tale.

Allitterasjon
Ord med samme forbokstav: «Arbeid til alle»
Anakoluti
En setning som ikke henger sammen grammatisk, ofte fordi taleren avbryter seg selv og begynner på en ny formulering. Gir et muntlig preg og kan bidra til et inntrykk av at taleren er opphisset.
Antonomasi
Erstatte et egennavn med en karakteristikk eller omvendt. «Tigerstaden» for Oslo, «Ånden som går» for Fantomet, «Quisling» for forræder.
Captatio benevolentiae
Utsagn som skal skape velvilje. Man finner det gjerne i innlednin- gen, før partitio.Taleren vil virke beskjeden, som tilhørerens likemann. Finnes selv i konfirmasjonstaler: «Jeg er jo ingen taler …», «Jeg skal ikke plage dere lenge, men jeg er blitt bedt om å holde …».
Communicatio
Taleren spør om publikums mening, og gir inntrykk av å tilpasse talen etter hva de svarer, selv om han eller hun bare fortsetter etter manus. Communicatio får hver tilhører til å føle seg betydningsfull.
Digressio
Digresjon, en del av talen som ikke helt holder seg til temaet, og som passer inn i skjemaet exordium, narratio, argumentatio og peroratio; den kan dukke opp hvor som helst. Cicero var en mester i digresjoner som moret publikum, og ikke sjelden viste seg å være relevante til slutt.
Ellipse
Utelatelse av et ord eller en del av setningen så tilhøreren må fullføre selv. «Er han…?» (Når noen er død.) Om en hel tanke må fullføres, kalles det aposiopesis: «Han besøker sin rike gamle tante ikke fordi han e så glad i henne…» (Men fordi han vil arve.) Når tilhøreren forstår hva som menes, kan han eller hun føle seg smart.
Enumeratio
Oppramsing. Får det fort til å høres veldig mye ut.
Epideiktisk tale
Lovprisningstale. En av de tre greske talesjangre- ne; de to andre var den politiske talen og den juridiske talen (rettstalen).
Eufemisme
Et annet ord med bedre klang: «Gamlehjem» blir «eldresenter» eller «seniorbolig»
Hyperbel
Overdrivelse: «Vi skal satse to hundre prosent!»
Ironi
Å si det motsatte av det man mener. Skaper humor, men ofte med kritisk brodd. «Du spiser kake til lunsj, ser jeg. Det er jo sunt og godt.»
Kairos
Det rette øyblikk. Begrepet brukes for å peke på at taleren alltid må være bevisst på sted, tid og publikum.
Katakrese
En metafor som brukes når ikke det finnes noe egentlig ord: stolens «ben», fjellets «fot», treets «krone».
Litote
Underdrivelse, taleren snakker om noe som det er mindre enn det alle vet det er. «Kjell Inge Røkke er ingen fattig kar».
Metafor
et språklig bilde, hvor et ord erstattes med et annet ord fra en annen sammenheng, som når en drapsmann kalles «en drivende mine», en debatt «en duell» og kommunismen «et jernteppe». Metaforen viser at hvis man sammenligner det som diskuteres (en person) med noe annet (en mine), deler de viktige egenskaper (han vil drepe den han tilfeldigvis treffer). Sammenligningen bringer tilleggsmening og karakteristikker med seg.
Metonymi
en tankefigur i form av en reduksjon: Noe beskrives ved bare å nevne en del eller en egenskap: «vestens sivilisasjoner», «det rød-grønne regjeringsalternativet».
Ordo artificialis
Uvant rekkefølge, enten av ordene i en setning eller av delene i en tale eller fortelling. Motsetning til ordo naturalis.
Partitio
Talens deler. Flere ganger under en tale kan det være heldig å oppsummere punktene som følger: i innledningen (exordium), og i lengre taler hver gang en hoveddel av talen avsluttes. På den måten får tilhørerne oversikt og kan følge med.
Perifrase
En omskrivning der en ikke nevner tingen ved sitt rette navn, men ved en omvei. Kan brukes for å unngå tabuord («der ryggen slutter»), eller for å virke lærd og få publikum til å føle seg lærde når de forstår hva som menes («stuens lysende alter» for fjernsynet).
Personifisering (gr. prosopopoia, lat. fictio personae)
Å snakke om en gjenstand eller et begrep som om det var en person og kunne snakke. «Fedrelandet gråter over disse unge helter». Egnet for følelsesladete uttrykk.
Pleonasme
Overflødig ord, «smør på flesk», «jeg så med mine egne øyne» (hvem sine øyne ser du ellers med?).
Praeterito (gr. paralipse)
Forbigåelse.Taleren sier han eller hun hopper over noe, og setter dermed søkelys på nettopp det. «La oss se bort fra at regjeringen har underfinansiert forsvaret i en årrekke, og i stedet se på årets budsjett.»
Retorisk spørsmål
spørsmål som taleren selv besvarer: «Hva skal vi med NATO?»
Simile
Eksplisitt sammenligning, et bilde. «Å studere er som å fly et fly. Det krever mye drivstoff å lande og lette igjen, men lite å holde seg flyvende. Les litt hver dag, så går det lettere.» Når sammenligningen er kortfattet, heter det similutudo (lat.) eller parabel (gr.) «Han er modig som en løve.». Når den er stor og mer detaljert gjennomført, iblant en hel bok, kalles den allegori.
Stilnivå
Retorikken skiller mellom den høye, den midlere og den lave stil. Den lave stil er saklig og informativ og egner seg for argumenterende taler. «Sjølv- meldinga er fylt ut med opp- lysningar skatteetaten har fått frå arbeidsgivarar, bankar, forsikringsselskap, barnehagar o.a.» Den midlere stil er mer utsmykket og egner seg til lovtaler: «Jeg er en lysfontene». Den høye stil er storslagen, følelsesladet og poetisk. «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».
Synekdoke
Del for helhet (en type metonymi). «Sette seg bak rattet».
Tautologi
Gjentakelse som er overflødig, men som forsterker uttrykket: «Hyl og skrik».
Topos
‘Allmennsted’Et «sted man besøker» i talen eller i arbeidet med den. Et topos er et emne man alltid kan tale om, eller et spørsmål man kan stille seg for å finne momenter til talen. En liste med topoi kalles en topikk.
Trope
Dreining av et ords betydning slik at det ikke skal tolkes bokstavelig, men i overført betydning. Det finnes mange slags troper, for eksempel eufemisme, hyperbel, ironi, litote, metafor og metonym. Man skiller gjerne mellom troper og figurer, men hva skillet består i, varierer fra forfatter til forfatter. En vanlig bruk er å si at troper er enkeltord og figurer er sammensatte uttrykk.
Virtutes dicendi
De fem stilidealer. En god taler uttrykker seg med: korrekt språk (gr. hellenismos, lat. latinitas); klarhet (gr. safeneia, lat. perspicuitas); hensiktsmessighet (gr. prepon, lat. aptum); utsmykning (gr. kosmos, lat. ornatus); korthet (gr. syntomia, lat. brevitas).

Retorikk: Læren om overbevisende tale

Av Anders Fagerjord. Første gang publisert i Helen Uri (red.): Nesten alt du trenger å vite om norsk (Oslo: Kunnskapsforlaget, 2005).

Når man hører representanter for politikk og næringsliv uttale seg nå for tiden, kan det virke som om hva man sier, er minst like viktig som hva man gjør. Mediene har stor plass i våre liv, og man snakker om «informasjonssamfunnet» og «mediesamfunnet».

Mange spør i dag hvor de kan lære mer om det å uttrykke seg, og finner et gammelt svar: retorikken. Retorikk er en 2500 år gammel tradisjon, en lære om hvordan man utformer en tale eller en tekst så den overbeviser og behager sitt publikum. For hundre år siden var retorikken utskjelt og nesten helt glemt, i våre dager forskes og undervises det i retorikk ved de fleste universiteter.

Retorikk er et perspektiv der språkbruken ikke sees på som nøytral, men tvert om avgjørende for virkningen på den som hører på. For dem som studerer kommunikasjon, er det et fruktbart utgangspunkt. Filosofer er også opptatt av retorikk. «Den språklige vending» i vitenskapen er en erkjennelse av at ingenting kan forstås og diskuteres uten språk, selv matematikken er kun et språk som ikke kan bevise sin egen sannhet. Å argumentere med sannsynlighet er i dag regnet som vitenskapelig. Retorikken er en av vestens eldste vitenskapelige tradisjoner, men fremstår i dag som en av de mest moderne.

Retorikkens historie

Den vestlige retoriske tradisjonen begynner i antikkens Hellas, hvor demokratisk styreform og rettssaker med folkejury gjorde det nødvendig å kunne tale for å oppnå makt. Platon var motstander av retorikk som søkte overtalelse i stedet for sannhet, men Aristoteles mente retorikken var nødvendig, og skrev Retorikken, den mest innflytelsesrike studien av faget.

Romerne satte også talekunsten høyt, og retorikk var en sentral del av en romersk borgers utdannelse. Lærebøkene til Cicero og Quintillian utgjør sammen med Aristoteles’ de mest kjente antikke verkene om retorikk.

I middelalderen fortsetter retorikk å være sentral i utdannelsen, og flere retorikere tilpasser retorikken til en ny tid. Mest kjent er Augustin, som omskrev retorikken til en kristen lære for prekener og teologisk debatt, og dermed videreførte tradisjonen i det kristne Europa.

Logikk og argumentasjon var viktige deler av retorikken fram til renessansen. Da skilles disse delene ut, og retorikken blir et fag om veltalenhet og utsmykning av språket. Stilen det ble undervist i, virket stadig mer oppstyltet og gammeldags, og uttrykk som bare retorikk og tom retorikk viser at retorikk til slutt ble et negativt ladet ord. I det 20. århundre våknet så en ny interesse for kommunikasjon og argumentasjon. Retorikken ble gjenoppdaget og modernisert i nyretorikken, en retning innen språk- og vitenskapsfilosofi.

Opprinnelig var retorikk en lære om noen få muntlige talesjangre, men lærde i retorikk brukte teknikkene også i andre sjangre, skriftlige som muntlige. I dag finner de fleste det naturlig å snakke om retorikk i enhver form for kommunikasjon, også i bilder og fjernsyn. Her skal vi imidlertid begrense oss til den klassiske formen for retorikk.

Bevismidlene

Taleren har tre måter å overbevise på:

  1. Ethos: Å overbevise i kraft av sin person og sitt omdømme.
  2. Logos: Å argumentere logisk eller sannsynlig.
  3. Pathos: Å sette tilhørernes følelser i sving, og vekke sympati for sin sak og motvilje mot motparten.

Følsomhet for situasjonen og publikum er viktig, ingen tale fungerer i enhver situasjon. Er ikke publikum enig i talerens utgangspunkt, vil de ikke følge argumentasjonen videre.

Arbeidet med en tale har fem faser:

Inventio

Mulige argumenter mønstres og vurderes i forhold til situasjonen og publikum. Til hjelp har retorikken topikker, sjekklister over ofte brukte momenter, slik journalister i dag lærer at en artikkel skal inneholde hva, når, hvem, hvordan, hvorfor og hvilke følger det fikk. Tilsvarende (og mye lengre) lister har blitt laget for fag som jus, politikk og teologi gjennom tidene. Egne retoriske topikker finnes også, uavhengig av stoffområde. Aristoteles setter f.eks. opp tre mulige slags argumenter: Er dette mulig eller umulig? Har dette skjedd, og vil det skje? Hvor stort og hvor viktig er det? Retoriske argumenter er oftest enthymemer, logiske slutninger som er ufullstendige, enten fordi utgangspunktet bare er sannsynlig og ikke er en ugjendrivelig sannhet, eller fordi et ledd i argumentasjonen er underforstått.

Dispositio

Rekkefølgen bestemmes. En vanlig rekkefølge (blant flere) er å åpne (expositio) med en følelsesladet appell for å vinne publikum. Så følger en gjennomgang av saken (narratio), deretter argumentasjonen (argumentatio), før oppsummering og en avslutning som vekker sterke følelser (peroratio).

Elocutio

Talen skrives, og ordvalget er svært viktig. Er en selvmordsbomber «terrorist» eller «frihetskjemper»? Retorikk-tradisjonen omfatter lister med tusener av språklige figurer, både tankefigurer og ordfigurer.

De vanligste tankefigurer er metafor og metonymi. En metafor er et språklig bilde, hvor et ord erstattes med et annet ord fra en annen sammenheng, som når en drapsmann kalles «en drivende mine», en debatt «en duell» og kommunismen «et jernteppe». Metaforen viser at hvis man sammenligner det som diskuteres (en person) med noe annet (en mine), deler de viktige egenskaper (han vil drepe den han tilfeldigvis treffer). Sammenligningen bringer tilleggsmening og karakteristikker med seg. Metonymien er en reduksjon: Noe beskrives ved bare å nevne en del eller en egenskap: «vestens sivilisasjoner», «det rød-grønne regjeringsalternativet». Tankefigurer endrer hvordan vi oppfatter verden, og er nødvendige for at vi overhodet skal kunne tenke og uttrykke oss.

Ordfigurene er teknikker for å gi språket flyt, rytme og velklang. Her får vi bare plass til fire eksempler blant tusener (du kan finne flere i posten “Begreper i retorikk: En jukselapp“)

Retorisk spørsmål
spørsmål som taleren selv besvarer: «Hva skal vi med NATO?»
Allitterasjon
Ord med samme forbokstav: «Arbeid til alle»
Eufemisme
Et annet ord med bedre klang: «Gamlehjem» blir «eldresenter» eller «seniorbolig»
Hyperbel
Overdrivelse: «Vi skal satse to hundre prosent!»

Memoria

Utenatlæring.

Actio

Fremføring, med effektiv stemmebruk, rytme, blikkontakt og kroppsspråk.

Mobile medier: prøveeksamen i medier og kommunikasjon

Det arrangeres tydeligvis i disse dager en prøveeksamen i videregående skole der unge journalister skal skrive om mobile medier. Under er noen svar jeg har gitt på e-post.

Om du vil ha bakgrunnsdata som bekrefter at vi nå bruker mobil mer enn vi bruker (større) datamaskiner, se TNS Gallups «Forbruker og media» og SSBs mediebarometer.

Hva kan årsaken være til at feks vg, nettbanker og andre kommunikasjons kanaler og medier har gått over til å lage en app?

Det er stor forskjell på VG og en bank, så jeg tror ikke de har helt den samme begrunnelsen for å lage «app»er, men «App»-er er generelt enkle å bruke, og siden de er installert på brukerens mobil er de alltid enkelt tilgjengelige. Det kan også være en tanke om å være til stede der alle konkurrentene er.

Hva tror du årsaken kan være til at så mange bruker mer og mer mobilen sin enn å være på en pc?

Fordi mobilen alltid er med, alltid for hånden. Vi er blitt avhengige av denne dingsen som både er telefon, meldingstjeneste (telegram?), kamera, lydopptaker, lommebok, billettautomat, nyhetstjeneste, bok, spill, radio og TV.

Tror du at mediebedriftene tjener på å heller lage en app som brukerne/leserne kan gå inn på, enn at de må innom en nettleser?

I de fleste tilfeller er det dyrere å utvikle en app enn å lage nettsider, så om de tjener ekstra på app-er må det være fordi de ser det gir økt trafikk. Betalingsløsninger som VG pluss er også enklere å få til i en app.

VG har fått seg et nytt design for nett nå, det kan minnes om et design som kunne vært for VG sin app. Synes du at mediebedriftene ikke burde skifte for mye på designene sine, at man lett akn se at dette er en nettside for pc’er og ikke en app? Og heller hatt et annet for selve appen?

Nei. Det er nå flere som leser nettsider på mobil enn på større skjerm, og det er klokt av VG å lage en utforming som fungerer godt på mobil. Webdesignere snakker for tiden om å designe for mobil først. Det er vanskelig å lage noe godt for små skjermer, og om VG har funnet noe de synes fungerer gir det god mening å bruke samme utfordring på nettsider og i app. Det blir også enklere for brukerne, som vil kjenne seg igjen uansett hvilken plattform de bruker.

Hva synes du om at alt nå har kommet på app, kan det ikke være litt “skummelt”? Med tanke på nettbanker og slike ting?

Det er stort sett enklere å få til sikker overføring av data fra en app enn fra en nettleser. Men all overføring av private data innebærer en risiko.

Review of “Programmed Visions” in Vectors

Chun, Wendy Hui Kyong. “Programmed Visions”. Vectors 3.1 (2007). < http://vectors.usc.edu/issues/5/programmedvisions/> 17 February, 2014.

Wendy Hui Kyong Chun has created an archive of text fragments on racism. Rather than a scholarly article, this is an exhibition, but not a very curated one. Text fragments are precented to the user at random, with so few interface elements it is very difficult to read. Vectors’ editor claim that  “In the interplay between “form” and “content,” we are meant to understand that our desires to standardize the world and make it interoperable are not innocent.” (Introduction). Unfortunately for me, I am not smart enough to understand this. I spent two frustrating hours with this text to fulfil my duties for this research project, and I wonder if anyone else except the authors and editor has ever read more of it. Below is an account of my reading experience. Continue reading

Reveiw of “Fashioning the Emperor’s New Clothes”

Dean, Christopher; Will Hochman; Carra Hood and Robert McEachern. “Fashioning the Emperor’s New Clothes: Emerging Pedagogy and Practices of Turning Wireless Laptops Into Classroom Literacy Stations @SouthernCT.edu”. Kairos 9.1 (2004)  <http://kairos.technorhetoric.net/9.1/binder2.html?coverweb/hochman_et_al/intro.html> 11 February 2014.

Four university teachers share their experiences with teaching writing in a classroom equipped with wireless laptop computers. They have written an essay each, all around the theme of communication in real life compared to the computer mediated kind. Continue reading

Review of “Reversion notions of disability and accomodation”

Dunn, Patricia A. and Kathleen Dunn. “Reversing Notions of Disability and Accommodation: Embracing Universal Design in Writing Pedagogy and Web Space.” Kairos 7.1 (2002). 11 February, 2014.

Paper arguing that ideas from Universal Web Design also can acommodate different learning styles in the classroom. Very little theory, but many examples from real teaching experience. Continue reading

Review: Team-teaching in the virtual writing class

Beasly, Ann et.al. “Team-Teaching in the Virtual Writing Class”. Kairos 5.1. (2000) < http://kairos.technorhetoric.net/5.1/binder.html?features/ruff/bridgenw.html> 4 February 2014.

Beasly and her colleagues use frames to present their experiences after three years of teaching writing classes where students of three different universities collaborate on writing projects via e-mail and chat. The text is mainly descriptive, but references to orther works discussing related problems are given in the discussion towards the end of each page.  Continue reading

Reveiw of “Heterotopic spaces online”

Galin, Jeffrey R. and Joan Latchaw. “Heterotopic spaces online: A new paradigm for academic scholarship and publication”. Kairos 3.1 (1998) < http://kairos.technorhetoric.net/3.1/binder2.html?coverweb/galin/index.htm> 30 January 2014.

Galin and Latchaw have explored electonic networked alternatives to the print model of academic publishing. The paper falls in three main parts, which are presented in a linear structure using buttons marked “back” and “forward.” First they discuss the working of archives in the view of Foucault’s metaphor of heterotopia. Then they describe and discuss five different online repositories of research articles, before the last section draws up four possible solutions for the future. Continue reading

Review of a proto-stretchtext in Kairos

Boehm, Dane Christian with Laura Tagget. “About Plagiarism, Pixels and Platitudes”. Kairos 3.1 (1998) < http://kairos.technorhetoric.net/3.1/binder2.html?coverweb/galin/index.htm>

This article discusses how to teach students ethical academic practice and avoid plagiarism. It opens with an anecdote of a case of student plagirism, ending in the question “What are the issues”, followed by three links, and “What strategies address these issues”, again with three links.

Continue reading