I digitale dokumenter – særlig PDF-filer – er sluttnoter fryktelig upraktiske. Leseren må rulle hele veien ned til sluttnotene, og så rulle hele veien opp igjen. Fotnoter er mye greiere, og det har de egentlig alltid vært.
Ærlig talt har jeg aldri forstått poenget med sluttnoter. Også i papirbøker synes jeg det er tungvint å lese en sluttnote: Jeg setter en finger inn i boka der jeg leser, blafrer meg bakover til jeg finner sluttnotene (er de bakerst i boka, eller på slutten av kapitlet?), leser, og hopper så tilbake til der fingeren min er. Men i digitale dokumenter får jeg ikke satt inn fingeren. Det gjør det så veldig tungvint.
Fotnoter er mye bedre. De er synlige på samme side, og det går raskt å finne veien ned til dem, og det går nokså raskt å finne tilbake igjen i teksten. Enda raskere går det om fotnotesymbolet i teksten er stort og tydelig, men alt for mange setter det med bittesmå, fine typer. Jan Tschichold forsto dette, og satte fotnoter med tydelige symboler i Das Neue Typographie.
Det samme gjelder litteraturreferanser. I de fleste akademiske fag er det nå vanlig med «forfatter-årstall»-referanser, f.eks. (Tschichold, 1928/1995). For å finne ut hvilken bok av Tschichold det er tale om må jeg til referanselista bakers i teksten og så tilbake til der jeg leste. Fotnoter er også her mye bedre.
I elektroniske dokumenter er selvsagt hyperlenker enda bedre, og flittige forfattere og forleggere lager fotnoter eller sluttnoter som hyperlenker i PDF-dokumenter og Kindle-bøker. Men ikke alle. Derfor er min anbefaling: Slutt med sluttnoter!
Relaterte artikler:
Gjelder anbefalingen også for en fagbok? 🙂
Ja! Poenget mitt er at det skal være lett å hoppe frem og tilbake. På papir er fotnoter enklest. PDF-filer kan ha hyperlenker, men om ikke du bruker det er det enda viktigere å bruke fotnoter enn på papir. Men i alle elektroniske formater er en hyperlenke det beste. Husk bare å lage lenke tilbake igjen. Wikipedia har en veldig elegant løsning, også på mobil.