Av Anders Fagerjord. Denne lista ble først publisert som «25 retoriske termer» i (Nesten) alt du trenger å vite om norsk (red. Helen Uri, Oslo: Kunnskapsforlaget, 2005).
For et kort riss av retorikkens historie og tradisjon, se posten Retorikk: Læren om overbevisende tale.

Allitterasjon

Ord med samme forbokstav: «Arbeid til alle»

Anakoluti

En setning som ikke henger sammen grammatisk, ofte fordi taleren avbryter seg selv og begynner på en ny formulering. Gir et muntlig preg og kan bidra til et inntrykk av at taleren er opphisset.

Antonomasi

Erstatte et egennavn med en karakteristikk eller omvendt. «Tigerstaden» for Oslo, «Ånden som går» for Fantomet, «Quisling» for forræder.

Captatio benevolentiae

Utsagn som skal skape velvilje. Man finner det gjerne i innlednin- gen, før partitio.Taleren vil virke beskjeden, som tilhørerens likemann. Finnes selv i konfirmasjonstaler: «Jeg er jo ingen taler …», «Jeg skal ikke plage dere lenge, men jeg er blitt bedt om å holde …».

Communicatio

Taleren spør om publikums mening, og gir inntrykk av å tilpasse talen etter hva de svarer, selv om han eller hun bare fortsetter etter manus. Communicatio får hver tilhører til å føle seg betydningsfull.

Digressio

Digresjon, en del av talen som ikke helt holder seg til temaet, og som passer inn i skjemaet exordium, narratio, argumentatio og peroratio; den kan dukke opp hvor som helst. Cicero var en mester i digresjoner som moret publikum, og ikke sjelden viste seg å være relevante til slutt.

Ellipse

Utelatelse av et ord eller en del av setningen så tilhøreren må fullføre selv. «Er han…?» (Når noen er død.) Om en hel tanke må fullføres, kalles det aposiopesis: «Han besøker sin rike gamle tante ikke fordi han e så glad i henne…» (Men fordi han vil arve.) Når tilhøreren forstår hva som menes, kan han eller hun føle seg smart.

Enumeratio

Oppramsing. Får det fort til å høres veldig mye ut.

Epideiktisk tale

Lovprisningstale. En av de tre greske talesjangre- ne; de to andre var den politiske talen og den juridiske talen (rettstalen).

Eufemisme

Et annet ord med bedre klang: «Gamlehjem» blir «eldresenter» eller «seniorbolig»

Hyperbel

Overdrivelse: «Vi skal satse to hundre prosent!»

Ironi

Å si det motsatte av det man mener. Skaper humor, men ofte med kritisk brodd. «Du spiser kake til lunsj, ser jeg. Det er jo sunt og godt.»

Kairos

Det rette øyblikk. Begrepet brukes for å peke på at taleren alltid må være bevisst på sted, tid og publikum.

Katakrese

En metafor som brukes når ikke det finnes noe egentlig ord: stolens «ben», fjellets «fot», treets «krone».

Litote

Underdrivelse, taleren snakker om noe som det er mindre enn det alle vet det er. «Kjell Inge Røkke er ingen fattig kar».

Metafor

et språklig bilde, hvor et ord erstattes med et annet ord fra en annen sammenheng, som når en drapsmann kalles «en drivende mine», en debatt «en duell» og kommunismen «et jernteppe». Metaforen viser at hvis man sammenligner det som diskuteres (en person) med noe annet (en mine), deler de viktige egenskaper (han vil drepe den han tilfeldigvis treffer). Sammenligningen bringer tilleggsmening og karakteristikker med seg.

Metonymi

en tankefigur i form av en reduksjon: Noe beskrives ved bare å nevne en del eller en egenskap: «vestens sivilisasjoner», «det rød-grønne regjeringsalternativet».

Ordo artificialis

Uvant rekkefølge, enten av ordene i en setning eller av delene i en tale eller fortelling. Motsetning til ordo naturalis.

Partitio

Talens deler. Flere ganger under en tale kan det være heldig å oppsummere punktene som følger: i innledningen (exordium), og i lengre taler hver gang en hoveddel av talen avsluttes. På den måten får tilhørerne oversikt og kan følge med.

Perifrase

En omskrivning der en ikke nevner tingen ved sitt rette navn, men ved en omvei. Kan brukes for å unngå tabuord («der ryggen slutter»), eller for å virke lærd og få publikum til å føle seg lærde når de forstår hva som menes («stuens lysende alter» for fjernsynet).

Personifisering (gr. prosopopoia, lat. fictio personae)

Å snakke om en gjenstand eller et begrep som om det var en person og kunne snakke. «Fedrelandet gråter over disse unge helter». Egnet for følelsesladete uttrykk.

Pleonasme

Overflødig ord, «smør på flesk», «jeg så med mine egne øyne» (hvem sine øyne ser du ellers med?).

Praeterito (gr. paralipse)

Forbigåelse.Taleren sier han eller hun hopper over noe, og setter dermed søkelys på nettopp det. «La oss se bort fra at regjeringen har underfinansiert forsvaret i en årrekke, og i stedet se påårets budsjett.»

Retorisk spørsmål

spørsmål som taleren selv besvarer: «Hva skal vi med NATO?»

Simile

Eksplisitt sammenligning, et bilde. «Å studere er som å fly et fly. Det krever mye drivstoff å lande og lette igjen, men lite å holde seg flyvende. Les litt hver dag, så går det lettere.» Når sammenligningen er kortfattet, heter det similutudo (lat.) eller parabel (gr.) «Han er modig som en løve.». Når den er stor og mer detaljert gjennomført, iblant en hel bok, kalles den allegori.

Stilnivå

Retorikken skiller mellom den høye, den midlere og den lave stil. Den lave stil er saklig og informativ og egner seg for argumenterende taler. «Sjølv- meldinga er fylt ut med opp- lysningar skatteetaten har fått frå arbeidsgivarar, bankar, forsikringsselskap, barnehagar o.a.» Den midlere stil er mer utsmykket og egner seg til lovtaler: «Jeg er en lysfontene». Den høye stil er storslagen, følelsesladet og poetisk. «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».

Synekdoke

Del for helhet (en type metonymi). «Sette seg bak rattet».

Tautologi

Gjentakelse som er overflødig, men som forsterker uttrykket: «Hyl og skrik».

Topos

‘Allmennsted’. Et «sted man besøker» i talen eller i arbeidet med den. Et topos er et emne man alltid kan tale om, eller et spørsmål man kan stille seg for å finne momenter til talen. En liste med topoi kalles en topikk.

Trope

Dreining av et ords betydning slik at det ikke skal tolkes bokstavelig, men i overført betydning. Det finnes mange slags troper, for eksempel eufemisme, hyperbel, ironi, litote, metafor og metonym. Man skiller gjerne mellom troper og figurer, men hva skillet bestar i, varierer fra forfatter til forfatter. En vanlig bruk er å si at troper er enkeltord og figurer er sammensatte uttrykk.

Virtutes dicendi

De fem stilidealer. En god taler uttrykker seg med: korrekt sprak (gr. hellenismos, lat. latinitas); klarhet (gr. safeneia, lat. perspicuitas); hensiktsmessighet (gr. prepon, lat. aptum); utsmykning (gr. kosmos, lat. ornatus); korthet (gr. syntomia, lat. brevitas).