Web 2.0 omtales som det nye internett, men er snarere en ny inntektskilde for store selskaper.
I det siste året har jeg vært på besøk hos mange store og små mediebedrifter som vil utvikle sitt eget «community» på nettet, for å henge med og sikre markedsandeler. Man mener Facebook, YouTube og andre «sosiale nettverkstjenester» på Web er de første i en total omveltning av hele nettet. En ny versjon av webben, et «Web 2.0», blir det kalt.
Det siste halve året har Facebook gått fra å være nærmest ukjent til å bli et fenomen i Norge. På Facebook er det enkelt å skrive og legge ut bilder, og alt sammen blir automatisk delt med alle de medlemmene du har satt på vennelisten din. Flere hundre tusen nordmenn forteller daglig sine nye og gamle venner om interesser og daglige gjøremål, deler bilder og morsomme lenker, skriver til hverandre og konkurrere i tåpelige konkurranser.
For mange er Facebook den første «sosiale nettverkstjenesten» de benytter seg av, andre har i flere år brukt lignende nettsteder som Underskog, LinkedIn, MySpace eller bildetjenesten Flickr.
Dette er populære og spennende tjenester, men å si at hele verdensveven vil endres er nok å ta for hardt i. «Web 2.0» er et navn smarte konsulenter har funnet på for å få kunder.
I 2004 arrangerte den amerikanske forleggeren Tim O'Reilly en konferanse hvor konsulentene i forlaget hans presenterte åtte trender i moderne webdesign under den felles tittelen «Web 2.0». De åtte trendene handler delvis om nye utviklingsmetoder og avanserte grensesnitt, men «Web 2.0» er først og fremst en ny forretningsmodell. Man kan å tjene penger på å studere hva et stort antall brukere gjør, sier O'Reilly.
Nettbokhandelen Amazon har i årevis anbefalt bøker etter formelen «vi har lagt merke til at de som kjøper den boka du er interessert i også pleier å kjøpe denne». Amazon tjener gode penger på å kjenne smaken til millioner av mennesker. Videosamlingen YouTube har gjort det enkelt for hvem som helst å laste opp video til deres nettsted. Med godt over hundre millioner videoer finner de fleste noe som passer dem, og YouTube forteller deg dessuten hva som er mest populært. De har med andre ord overlatt dømmekraften til brukerne, det er ikke en redaksjon som står bak alle anbefalingene. Det samme prinsippet ligger bak dugnadsleksikonet Wikipedia, og er etter min mening det mest spennende med «Web 2.0».
En stor del av YouTube er opptak fra TV, men svært mange videoer har folk laget selv. Flickr, Facebook, MySpace og Last.fm er andre eksempler på nettverkstjenester hvor brukere byr på seg selv, og får tilbake hva venner byr på. Dette er ikke nytt på nettet. I e-post-lister i 1970-årene, oppslagstavler og diskusjonsgrupper i 80-årene, og på hjemmesider og i blogger på 90-tallet har folk utvekslet private meninger og interesser. Nettverkstjenestene har imidlertid gjort det så lett å skrive at det er interessant for langt flere. Vennelistene gjør også at man lett finner et publikum for det en lager.
Selv om det er mange spennende nyvinninger på nettet for tiden, vi står ikke ved noe vannskille mellom versjon en og versjon to. Det er vanlig å si at nettet har vært gjennom flere generasjoner i løpet av 14 år, jeg har sett forskere snakke om tre, fire, fem, ja opptil ti generasjoner. Som med mennesker lever generasjonene side om side. Den siste generasjonen nettsteder inviterer enda flere til å bli med og skrive selv, ved siden av alle de som har gjort det siden 1993. Det er et stort og viktig tilskudd, men ingen revolusjon.
Og til neste år kommer det garantert noe nytt igjen.
(En tidligere versjon av denne artikkelen ble publisert i Ny Tid nr. 40, 2007)
<< Previously in Surftrail:
Den vanskelige oppmerksomheten
Next: >>
Facebook, Twitter og valget